Og dette tror jeg faktisk er en reaksjon som kommer automatisk hos prøvere, spesielt de som har prøvd i mange år...
Jepp, jeg snakker om de stundene når noen nær deg forteller den store, gladelige nyheten om at de venter barn.
Da blir kroppen fylt med så mange utrolig forvirrende og ufrivillige følelser, og det gjør så vondt!
I september 2009 fikk jeg en melding av min lillebror; "Hei, tante. Vi har noen her som gleder seg til å treffe deg i juni neste år".Hva? Skal min lillebror som har vært sammen med denne unge jenten (på det tidspunktet 17 år) i bare noen få måneder, bli pappa? Vi hadde jo bare prøvd aktivt i 1 år på det tidspunktet, men allikevel så klarte jeg ikke å glede meg slik som jeg burde. Helt ukontollert veltet det frem en haug med følelser som jeg ikke ville ha ombord, som sjalusi, gråt og ingen glede over nyheten i det hele tatt.
Men jeg synes egentlig at det vondeste var at jeg ville jo glede meg! Jeg ville være glad på deres vegne. Jeg skulle jo bli tante, jippi!
Så, i maaaange måneder ignorerte jeg dem, rett og slett. Unngikk familiesammenkomster, for da skulle hun vise så stolt frem kulen på magen sin som ble større og større... Det ble litt for mye, kjente jeg.
Slik kunne det jo derimot ikke fortsette, for det var så ulikt meg. Jeg er vanligvis en veldig familieengasjert person, og jeg pleier å glede meg det jeg kan på andre sine vegne.
Så jeg presset meg selv litt, og prøvde å tilbringe mer tid sammen med dem. Og jeg merket godt at min lillebror satte stor pris på dette, for han hadde nok for lengst luktet den indre konflikten jeg hadde hatt (han er skummel der).
Og slik ble det. Jeg nektet meg selv å IKKE bli en engasjert tante.
Nå er trollungen 20 mnd, og hjelpes meg så glade vi er blitt i ham! Han har nettopp lært seg å si tante, og jeg begynner nesten å sippe litt hver eneste gang han kommer løpende med klemmen klar, og roper "tante, tante".
Når vi passer ham en helg i ny og ne, så nyter vi dagene som bare det. Det er jo så herlig å ha en smårolling i hus! Ikke minst når jeg ser hvordan min kjære er med ham... Sukk :D
Men, allikevel gjør det VONDT hver eneste gang noen nær oss forteller sin store nyhet.
Egoistisk og fælt, I know...
Jeg kunne ikke skrevet det bedre selv..
SvarSlettJeg er fadder til venninnen min sin sønn, og når han begynte å si navnet mitt kom det noen gledestårer ja..
Nå har jeg nettopp fått vite at en venninne er gravid på nytt, men akkurat denne gangen kjenner jeg ingen negative følelser, så det går litt i bølger..
* Lykkesooker.blogspot.com*
Det er ikke egoistisk og fælt i det hele tatt, det er en helt naturlig følelse vi som har prøvd veldig lenge får. Man er ikke et ondt menneske av den grunn.
SvarSlettIkke skyv bort følelsene dine, snakk med din kjære om den, kanskje du kan fortelle vennene/familien din om at du virkelig gleder deg med dem, men at pga din situasjon, så er det litt vanskelig for deg? Du vil bli møtt med forståelse!