onsdag 29. februar 2012

Når noe godt kan føles veldig vondt

Og dette tror jeg faktisk er en reaksjon som kommer automatisk hos prøvere, spesielt de som har prøvd i mange år...
Jepp, jeg snakker om de stundene når noen nær deg forteller den store, gladelige nyheten om at de venter barn.
Da blir kroppen fylt med så mange utrolig forvirrende og ufrivillige følelser, og det gjør så vondt!

I september 2009 fikk jeg en melding av min lillebror; "Hei, tante. Vi har noen her som gleder seg til å treffe deg i juni neste år".Hva? Skal min lillebror som har vært sammen med denne unge jenten (på det tidspunktet 17 år) i bare noen få måneder, bli pappa? Vi hadde jo bare prøvd aktivt i 1 år på det tidspunktet, men allikevel så klarte jeg ikke å glede meg slik som jeg burde. Helt ukontollert veltet det frem en haug med følelser som jeg ikke ville ha ombord, som sjalusi, gråt og ingen glede over nyheten i det hele tatt.
Men jeg synes egentlig at det vondeste var at jeg ville jo glede meg! Jeg ville være glad på deres vegne. Jeg skulle jo bli tante, jippi!
Så, i maaaange måneder ignorerte jeg dem, rett og slett. Unngikk familiesammenkomster, for da skulle hun vise så stolt frem kulen på magen sin som ble større og større... Det ble litt for mye, kjente jeg.

Slik kunne det jo derimot ikke fortsette, for det var så ulikt meg. Jeg er vanligvis en veldig familieengasjert person, og jeg pleier å glede meg det jeg kan på andre sine vegne.
Så jeg presset meg selv litt, og prøvde å tilbringe mer tid sammen med dem. Og jeg merket godt at min lillebror satte stor pris på dette, for han hadde nok for lengst luktet den indre konflikten jeg hadde hatt (han er skummel der). 
Og slik ble det. Jeg nektet meg selv å IKKE bli en engasjert tante.

Nå er trollungen 20 mnd, og hjelpes meg så glade vi er blitt i ham! Han har nettopp lært seg å si tante, og jeg begynner nesten å sippe litt hver eneste gang han kommer løpende med klemmen klar, og roper "tante, tante".
Når vi passer ham en helg i ny og ne, så nyter vi dagene som bare det. Det er jo så herlig å ha en smårolling i hus! Ikke minst når jeg ser hvordan min kjære er med ham... Sukk :D

Men, allikevel gjør det VONDT hver eneste gang noen nær oss forteller sin store nyhet.
Egoistisk og fælt, I know... 

onsdag 22. februar 2012

84 dager igjen

Dagene rusler og tusler avgårde de.
Har den siste tiden bodd på skolen, og gubben jobber mye overtid, så dagene har forsvunnet fort ut i intet.
Nå gleder vi oss VELDIG til helg, for da skal vi bare ha oss-tid, med null planer. Herlig!
I en travel hverdag er det utrolig deilig med slike helger :) Selv om vi er flinke til å ha kjæreste-tid på ettermiddagene/kveldene, er det ekstra stas med dager hvor man kan ligge sammen i sengen til langt ut på lørdags formiddag, og nyte hverandres selskap fra man står opp til man legger seg.

Ellers er det jo som overskriften sier, BARE 84 dager igjen til forsamtalen på Haukeland!
Så på den fronten, er det egentlig bare greit at dagene har sust avgårde :)

Vår-følelsen hjelper også på!
Jeg vet, jeg jinxer hele årstiden ved å nevne v-ordet altfor tidlig. Det kan fort komme enda mer snø, for all del, men den kriblende følelsen jeg fikk inni meg når jeg gikk tur med hunden i går formiddag... Akk!
Når solen skinner, fortauene er uten snø/slaps/is, himmelen er blå, fuglene kvitrer og ute-temperaturen er mild... Da synes jeg at v-ordet kan brukes :D
Ja takk til flere slike dager!

- Tankefull

tirsdag 14. februar 2012

Vente, vente, vente...

Slik er hverdagene min for tiden.
Dette er jo noe alle prøvere vet noe om, for herre min hatt så mye venting vi må igjennom!



Det er nå 92 dager til forsamtalen på Haukeland. 
Leeeenge, lenge til!


Helt til jeg kommer på at det er BARE 97 dager til eksamensstresset starter (6 eksamener mellom 21. og 29. mai), og da ser jeg av en eller annen grunn litt lysere på det :)
Merkelig hvordan noe man gleder seg til virker så langt borte, når det man gruer seg til virker så altfor, altfor nærme... :)

- Tankefull

torsdag 9. februar 2012

BMI-bekymringer

Eller, jeg kan vel kanskje ikke kalle det for bekymringer, men jeg tenker på det, det gjør jeg.

For, jeg er tung. Og da mener jeg TUNG. 
Jeg er ingen spirevipp sånn ellers heller, med 173 cm på sokkelesten og x-antall kg for mye.
Men BMI'en min er på bærtur. For en dame som har relativt flat mage (ta den med en klype salt), og som bruker M-L/42-44 i klær, kan vel ikke betegnes som på kanten til ekstremt overvektig (fedme klasse II)?
Jeg skal prøve å gå ned noen av disse kiloene som har sneket seg på siste halvåret-året, kanskje til og med alle, siden det er over 3 mnd til forsamtalen, men selv når jeg er ca rundt idealvekt, sånn utseendemessig, så er min BMI høy (28-30).


Så, da tenker jeg på hva Haukeland vil si. 
Jeg har alltid forestilt meg at de vil ta ting etter skjønn da de vil etterhvert se meg, og ikke bare se tall på et papir. Men etter å ha lest litt rundtom, så virker det som at helse-Norge tar denne BMI'en litt for alvorlig.

Skal man måtte ta glukosebelastningsprøver osv bare pga tung beinbygning? 

Hva synes dere?
Bør man være så standhaftig når det kommer til BMI, eller skal man heller se ting an etter for eksempel centimetermål, fettprosent e.l?



- Tankefull

tirsdag 7. februar 2012

Ja, endelig!

Hvilket vakkert syn ventet på meg i postkassen i dag? 
Jo, en TYKK konvolutt fra Haukeland!

Vi har nå fått time til forsamtale/forundersøkelse i midten av mai!

Å, så glad jeg ble :) Måtte grine en skvett og ringe gråtkvalt til min kjære som jobber overtid, han jublet :D

Endelig noe å forholde seg til, en dato, et mål!

- Tankefull

Ønske noe ihjel?

Jeg har ofte fundert på dette, om barneønsket er for sterkt? 
At det faktum at jeg tenker, drømmer og fantaserer om dette nesten hvert sekund av en dag, skal ødelegge sjansene våre...

For enkelte dager virker det nesten som at det ville vært for godt til å være sant at jeg faktisk en dag skulle blitt gravid, at jeg skulle blitt en mor til noe som er så sterkt ønsket.
Det er merkelig det der, at det man trenger for å kunne føle seg komplett, skal virke så fjernt og umulig.

Akk, alt man skal gruble på!

- Tankefull

mandag 6. februar 2012

Prøverør-google-overdose!

Ja, det er nesten flaut, men jeg bruker uhorvelig mange timer i uken på Google. 
Ikke at selve google tar så lang tid, men selve "googlingen" bringer meg til diverse forum, blogger og andre interessante steder hvor jeg kan sluke til meg all nyttig og unyttig informasjon om prøverørsbehandling.
Og dette er jo kanskje i og for seg ikke så ille, men når man er student og trenger hvert ekstra ledige minutt av en hverdag til å lese, da er det ikke så greit lenger.
Slik som ting er nå, er det stor fare for at jeg rett og slett ikke klarer regnskapsfører-utdannelsen, men skrive en doktoravhandling om prøverør og alt det omfatter, DET hadde gått så fint så!

Så, kanskje jeg skal gi meg selv en maks tillatt dagsdose med googling fremover?

Ellers begynner postkassen vår å bli lei av mitt nysgjerrige ansikt som titter inn flere ganger for dagen. 
For det kan jo faktisk (ikke) hende at posten tar seg en ekstra tur til vår postkasse hvis de plutselig fant et brev fra Haukeland til meg i post-hovedsentralen?
Jeg sjekket faktisk i går også, på en søndag. Så ja, det er snart offisielt. Damen har klikket.


- Tankefull

søndag 5. februar 2012

Vår prøvehistorie - hittil

Siden jeg nå har startet denne bloggen, så tenkte jeg at kanskje det kan være greit å fortelle om hva vi har vært igjennom på prøve-å-få-barn-fronten!

Vi begynte vel egentlig å snakke om barn ganske tidlig i forholdet, men det var først etter halvannet år at vi synes at tiden var inne for å gjøre alvor ut av det.
At det ville bli litt vanskelig for oss, det visste vi jo, for min kjære var sterilisert.
Han er en del år eldre enn meg, og har to sønner fra tidligere, som nå er voksne gutter.
Egentlig trodde han i mange år at han var ferdig med den biten, helt til han traff meg.
Og attpåtil, så har jeg PCOS, og fikk beskjed som 18 åring at den dagen jeg ville reprodusere, ville jeg nok mest sannsynlig møte på utfordringer og kanskje ville det også bli behov for assistert befruktning.

Så, hvordan i all verden skulle vi ta fatt på dette?

Vi gjorde MASSE research, for hva var alternativene våre, sånn egentlig?
Google ble flittig brukt, og vi ringte rundt til sykehus og andre klinikker. Til slutt ble vi da litt klokere. Vi fant ut at mange i vår situasjon (med sterilisert mann) tydde til donor, og dro til Danmark for å få hjelp til dette. Eller prøverør, hvor de tok ut spermier via testiklene til min kjære. I Norge var det ikke så mange alternativ, utenom prøverør privat, eller refertilisering. Sistenevnte vurderte vi nesten ikke, for oddsene for at han skulle få levedyktige spermier tilbake etter så mange år sterilisert, de var meget små.
Vi satt oss litt i tenkeboksen, men kom fort frem til at donor ville vi ikke prøve på med mindre det var absolutt siste utvei. Så valget vårt ble privat prøverør i Danmark.
Men, privat = dyrt. Så vi tok kontakt med dem, fikk time til forsamtale (via tlf) noen uker etterpå, og sist men ikke minst, vi åpnet sparekonto!
Ikke lenge etterpå, september 2008 var vi i gang. Og først ville de gjerne prøve lett stimulering av meg, siden jeg har PCOS. Jeg ble satt på pergotime og når egget/eggene var vokst til riktig størrelse, skulle eggløsningssprøyten settes og vi måtte bestille fly og hotell.
Men nei... Første og andre omgang med pergotime (dobbel kur begge gangene) førte til ingenting. Tredje gangen fikk jeg trippel dose, og da var det et eneste egg på UL som var sånn passe størrelse på. Men vi tok sjansen, og turen gikk til København, februar 2009. Alt gikk strålende. Egget ble hentet ut, sæd ble hentet ut. Og vips, vi var endelig i gang! 
Men, ingen befruktning skjedde, så vi dro "tomhendt" hjem.
Andre gangen, mai 2009, ble det befruktning, og egget ble plassert tilbake. Men det endte i negativt. 
Vi gikk litt i tenkeboksen igjen, og vurderte om vi ikke bare skulle gjøre dette i Norge istedet. Var det virkelig så veldig mye billigere i Danmark?
Etter enda litt research fant vi ut at Hausken var det beste alternativet. De fikk så utrolig mye skryt rundtom på diverse forum, og de lå ikke så altfor langt unna Bergen.
Men nå hadde vi brukt opp mye penger på forsøkene i Danmark, så vi måtte spare litt før Hausken ble aktuelt. 
Over 6 mnd gikk, penger var spart og vi ringte til Hausken. Vi fikk time til forsamtale 2 mnd etterpå, og vips var vi i gang igjen! Denne gangen med enda bedre magefølelse!
Pga PCOS'en min har jeg alltid hatt problemer med vekten, men jobbet hardt i flere mnd før Hausken, og gikk ned 23 kg. Og på forsamtalen der kunne de se på UL at jeg hadde hatt EL av meg selv! Wow... Tenke seg til. Kroppen min likte tydeligvis å være slank!
Her ble jeg satt direkte på sprøyter. Og stikkingen gikk veldig bra. Derimot responderte kroppen min meget rart. For det utviklet seg ingen folikker!
Avbrutt forsøk, og vi begynte på an igjen september 2010. Det samme skjedde denne gangen, men dosen ble økt litt noen dager, og forsøket gjennomført. Min kjære måtte gjennom TESA/PESA denne gangen også. 3 egg ble hentet ut, alle befruktet men bare 1 delte seg som det skulle og satt tilbake.
Men, negativ graviditetstest to uker etterpå.
På Hausken jobber det bare fantastiske mennesker. Og de tipset oss om at hvis min kjære refertiliserte seg, kunne vi søke om støtte til assistert befruktning på Haukeland. Denne informasjonen snudde jo på alt vi hadde tenkt på angående refertilisering. Og vi ble nå usikker på om vi skulle spare penger til enda et forsøk hos Hausken, eller om vi skulle bruke pengene på refertilisering (det koster ca det samme som ett prøverørsforsøk i det private).
Vi tok et valg, og det ble refertilisering. Så vi sparte penger, igjen. Og bestilte time. Der var det selvsagt lang ventetid, så min kjære kom ikke til på Volvat før mai 2011.
Og deretter har det egentlig bare gått i venting, venting og atter venting.
Først måtte vi vente 4 mnd på at sædprøven kunne taes. Deretter måtte vi vente på svar. Og så måtte vi bestille time til gynekolog, enda flere prøver måtte bli tatt av meg, AMH og FSH osv. 
Men! Endelig, januar 2012 ble søknaden sendt til Haukeland sykehus, avdeling assistert befruktning. 

Så nå, utrolig men sant, er det enda mer venting. Nå venter vi på svar fra Haukeland.
Men vi er så utrolig spent! Og håper selvsagt kun på det beste :)
I mellomtiden så er det trening og sunt kosthold her i gården. Nedturer og oppgitthet har ført til at en del av de 23 kiloene har kommet tilbake, og de vil jeg gjerne bli kvitt, så fort som overhodet mulig.

To be continued!
(Lover at ingen flere innlegg skal bli såååå lange som dette, fra og med nuh)

- Tankefull

Tenk at jeg skulle bli en blogger!

Når sant skal sies, så har jeg faktisk tenkt på dette i mange år. 
Ikke av den grunn at jeg har lyst til å utlevere meg  til alle og enhver, men på grunn av at jeg har funnet veldig mye glede i blogger oppigjennom årene. 
Og nå snakker jeg ikke om outfit-blogger, eller lignende. Nei, jeg snakker om alle disse herlige damene som "blotter" seg og sine tanker om alt vi slitere/prøvere må igjennom. 


Min kjære og jeg tok det valget når vi begynte på denne kronglete stien, at vi skulle holde dette for oss selv, og ikke involvere familie og venner. 
Og ikke misforstå, jeg angrer IKKE på den beslutningen, men jeg har faktisk følt meg mye alene oppi alt dette. Jeg har en fantastisk samboer, som støtter meg gjennom tykt og tynt, som leser meg som en åpen bok og gir meg absolutt alt han kan gi. 
Men allikevel så blir det til at jeg ikke vil "kvele" ham med alt som kverner oppi hodet mitt. Han er like klar for barn som meg, for all del, men han sitter ikke på nettet og saumleser alt han kommer over av artikler, forum, historier, erfaringer osv om prøving, prøverør og alt annet som finnes av den slags. 
Jeg derimot, jeg gjør nettopp dette ;)

Og jeg har ikke ord for å forklare hvor mye disse bloggene har betydd for meg! Så jeg tenkte at kanskje hvis jeg også startet en blogg, så ville noen andre få samme forhold til denne som jeg har hatt til så mange av de andre bloggene der ute? 
Og vips, her sitter jeg ved tastaturer og klaprer i vei :)

- Tankefull